Sosiale forskjeller i unges liv!

original_1478641057_6868248

Sosiale forskjeller i unges liv kan vi bl.a finne i NOVA –rapporten med samme navn skrevet av Bakken, Frøyland og Sletten i 2016. Undersøkelsen baserer seg på tall fra 183 kommuner, svarprosent 81% på ungdomstrinnet og 65% på videregående. Datamaterialet er representativt for norsk skoleungdom.

Hovedfunnet er at selv om norske ungdommer har det bra på mange områder, er det systematiske mønstre i hvem som ikke har det så bra: desto flere sosioøkonomiske ressurser ungdommene har hjemme, desto høyere er ungdommenes livskvalitet. Rapporten viser at unge med relativt få ressurser hjemme generelt har et noe mer problematisk forhold til foreldre og venner, de trives dårligere på skolen, de har oftere fysiske og psykiske helseplager, de er mer utsatt for mobbing, de er mer pessimistisk med tanke på framtiden, de deltar sjeldnere i organiserte fritidsaktiviteter og bruker mer av fritiden sin foran ulike skjermer enn ungdom som vokser opp i familier med mange sosioøkonomiske ressurser.

Rapporten viser at ungdom med ulik sosioøkonomisk bakgrunn allerede i tenårene har ulike forventninger til hva de kan oppnå i livet. Tenåringer flest i Norge er optimistiske med tanke på egen framtid, men både når det gjelder oppfatninger om høyere utdanning, framtidig lykke, det å eie egen bolig og arbeidsledighet er framtidsoptimismen størst desto høyere sosioøkonomisk status familien har. Samlet gir analysen et tydelig inntrykk av at ungdom med bakgrunn fra lavere sosiale lag har lavere forventninger til egen framtid.

Er det slik det skal være? Er det slik vi vil ha det her hos oss?

Jeg blir opprørt når jeg leser funnene i rapporten. Vi kan ikke være fornøyd med et samfunn hvor det er systematiske sosiale forskjeller i ungdoms levekår og livskvalitet. Spesielt skremmende er det å se at forventningene til eget liv skal preges av det du ikke kan velge selv. Du velger ikke dine foreldre selv, du velger ikke samfunnets rammer og dine oppvekstvilkår. Ingen ungdommer skal behøve å være fattige og ingen ungdommer skal måtte be om almisser for å kunne delta. Ikke bare mangler vi like muligheter for alle, det ser også ut til at vi ikke gir muligheter til alle.

Så hva kan vi gjøre med dette? Det er to hovedveier å velge. Vi kan sette inn kompenserende tiltak og hele tiden være på etterskudd eller vi kan ta strukturelle grep og forebygge. Jeg tror strukturelle grep og forebygging er de viktigste grepene vi kan gjøre. Her er noen eksempler på grep som jeg tror ville hatt en positiv effekt på noen av de store utfordringene vi ser hos de unge:

1) Rendyrk gratisskoleprinsippet

2) Sats på fellesskolen

3) Gi gratis barnehage til prioriterte målgrupper

4) Opprett flere læreplasser i offentlige virksomheter

5) Bruk ressurser på tiltak som bygger sosial kapital, som f.eks leirskoler, ungdomsklubber, kulturskoler, lag og foreninger. Legg til rette for alternative og nye aktiviteter som ungdommene selv ønsker å drive med

Det viktigste vi kan bidra til er å gi ungdommene troen på framtiden og en forventning til eget liv. Det skapes bl.a gjennom å gi oppgaver slik at de føler seg verdsatt og at de får opplevelsen av å mestre gjentatte ganger. Barn- og unge trenger gode oppvekstvilkår og kjenne trygghet og tillit fra de voksenpersonene som skal være der som en støtte i barne- og ungdomsårene. Den jobben gjøres ikke alene på slutten av ungdomsskolen eller når det nærmer seg russetiden. Grunnlaget legges mye før og må følges opp i hele oppveksten. Ansvaret ligger på oss som voksenpersoner i de ulike rollene vi har og på de politikerne vi velger. 

Av Ketil R. Teigen, vara til fylkestinget.